Blanke ark og tastaturer.. det var ikke fullt så tydelig for bare kort tid tilbake, at jeg skulle ha dette behovet for å fylle sider med innhold. Nå har jeg det, men monstrene på innsiden som aldri har tillat meg å utfolde meg, prøver hardt å finne veien tilbake til sinnet mitt. Forteller meg at jeg ikke duger.. at jeg like godt kan gi opp.
Et møte med gamle venner har gitt meg mye å tenke på de siste dagene. Etter 2 dager med samtaler og forsøket på å ta igjen det tapte, tok jeg meg selv i å gjøre, nettopp det jeg hadde bedt om unnskyldning for dagen i forveien. Jeg snakket om kaoset og hvordan sinnet mitt har vært tåkelagt hele livet mitt, så jeg gikk rundt og var en stor egoist.. og tømte ut all min lidelse uten filter.. jeg ba om unnskyldning for dette. For så å fortsette uvanen dagen etter.. jeg følte meg som en komplett idiot når jeg dro derfra.. etter at en annen venninne kom på besøk og den første venninnen påpekte at nå hadde hun hørt meg snakke om lidelsene mine i 2 hele dager. På det tidspunktet var jeg nok en gang bevisstløs og ikke klar over, hvor mye tid og energi jeg hadde sugd ut av henne. Jeg skammer meg.. og håper jeg tar tak i meg selv snart.. så jeg har andre steder å spy min galle, og erfarer andre ting å snakke med mennesker om. Jeg er ikke særlig god på å konversere.. om annet enn nettopp det. Jeg har så veldig lyst til å være som alle andre.. jeg har alltid hatt lyst til å være som alle andre.. ikke miste mitt eget jeg.. men bare fungere normalt med andre mennesker. Ha interresante ting å snakke om, ha lærdom jeg kan dele med andre. Jeg ser ikke helt når livet mitt skal begynne.. eller er dette bare en av de dagene igjen.. hvor jeg bare ikke finner meg selv verdifull..
Vi snakket om utdannelse min gamle venninne og jeg.. og hun spør som alle andre, hva jeg kunne tenke meg å drive med videre.. så begynner vi å snakke litt rundt det, og jeg merker at det jeg trodde jeg ville, egentlig er et vagt ønske.. en drøm jeg hadde for lenge siden, ja faktisk den eneste drømmen jeg noen gang har hatt. Selv når jeg hadde den, levde den ikke så sterkt i meg som den burde ha gjort.. Og jeg begynner å spinne rundt det.. og snakke om andre ting som likner, som jeg også kunne tenke meg å drive med.. men så kommer monsteret tilbake igjen.. og forteller meg at jeg slettes ikke er kreativ, og kveler hele tanken før jeg har fått begynt på den. Det er da hun sier noe som biter jeg fast i meg.. "Du har liksom aldri hatt noen ambisjoner heller"... Det har hun helt rett i.. jeg har ikke hatt tid, mot, tro på meg selv! Jeg har aldri hatt tro på meg selv.. og har det fortsatt ikke. Derfor blir alle mine prosjekter enten kvalt i fødselen, eller rett etter.. jeg finner alltid ut at jeg rett og slett ikke er noe god på ting, så da er det ingen hensikt å fortsette. Paradoks det der.. jeg vil være best, men har ikke tålmodighet og mot til å ikke være best mens jeg øver, trener, jobber, blir bedre.
Akkurat nå er det et helvete å være menneske!
Og jeg har fortsatt ingen ambisjoner, der jeg svaier i vinden mellom alle valgene vi har her i mulighetens land.. folk blir sint på meg vett... huff, jeg tror jeg går ut en tur..
(jeg må bare rettskrive, flisespikke hva jeg har skrevet litt først)
