Poppie visner litt..

Blanke ark og tastaturer.. det var ikke fullt så tydelig for bare kort tid tilbake, at jeg skulle ha dette behovet for å fylle sider med innhold. Nå har jeg det, men monstrene på innsiden som aldri har tillat meg å utfolde meg, prøver hardt å finne veien tilbake til sinnet mitt. Forteller meg at jeg ikke duger.. at jeg like godt kan gi opp.

Et møte med gamle venner har gitt meg mye å tenke på de siste dagene. Etter 2 dager med samtaler og forsøket på å ta igjen det tapte, tok jeg meg selv i å gjøre, nettopp det jeg hadde bedt om unnskyldning for dagen i forveien. Jeg snakket om kaoset og hvordan sinnet mitt har vært tåkelagt hele livet mitt, så jeg gikk rundt og var en stor egoist.. og tømte ut all min lidelse uten filter.. jeg ba om unnskyldning for dette. For så å fortsette uvanen dagen etter.. jeg følte meg som en komplett idiot når jeg dro derfra.. etter at en annen venninne kom på besøk og den første venninnen påpekte at nå hadde hun hørt meg snakke om lidelsene mine i 2 hele dager. På det tidspunktet var jeg nok en gang bevisstløs og ikke klar over, hvor mye tid og energi jeg hadde sugd ut av henne. Jeg skammer meg.. og håper jeg tar tak i meg selv snart.. så jeg har andre steder å spy min galle, og erfarer andre ting å snakke med mennesker om. Jeg er ikke særlig god på å konversere.. om annet enn nettopp det. Jeg har så veldig lyst til å være som alle andre.. jeg har alltid hatt lyst til å være som alle andre.. ikke miste mitt eget jeg.. men bare fungere normalt med andre mennesker. Ha interresante ting å snakke om, ha lærdom jeg kan dele med andre. Jeg ser ikke helt når livet mitt skal begynne.. eller er dette bare en av de dagene igjen.. hvor jeg bare ikke finner meg selv verdifull..

Vi snakket om utdannelse min gamle venninne og jeg.. og hun spør som alle andre, hva jeg kunne tenke meg å drive med videre.. så begynner vi å snakke litt rundt det, og jeg merker at det jeg trodde jeg ville, egentlig er et vagt ønske.. en drøm jeg hadde for lenge siden, ja faktisk den eneste drømmen jeg noen gang har hatt. Selv når jeg hadde den, levde den ikke så sterkt i meg som den burde ha gjort.. Og jeg begynner å spinne rundt det.. og snakke om andre ting som likner, som jeg også kunne tenke meg å drive med.. men så kommer monsteret tilbake igjen.. og forteller meg at jeg slettes ikke er kreativ, og kveler hele tanken før jeg har fått begynt på den. Det er da hun sier noe som biter jeg fast i meg.. "Du har liksom aldri hatt noen ambisjoner heller"... Det har hun helt rett i.. jeg har ikke hatt tid, mot, tro på meg selv! Jeg har aldri hatt tro på meg selv.. og har det fortsatt ikke. Derfor blir alle mine prosjekter enten kvalt i fødselen, eller rett etter.. jeg finner alltid ut at jeg rett og slett ikke er noe god på ting, så da er det ingen hensikt å fortsette. Paradoks det der.. jeg vil være best, men har ikke tålmodighet og mot til å ikke være best mens jeg øver, trener, jobber, blir bedre.

Akkurat nå er det et helvete å være menneske!

Og jeg har fortsatt ingen ambisjoner, der jeg svaier i vinden mellom alle valgene vi har her i mulighetens land.. folk blir sint på meg vett... huff, jeg tror jeg går ut en tur..

(jeg må bare rettskrive, flisespikke hva jeg har skrevet litt først)

Poppie lever

Wow så rart det er å lese denne bloggen og tenke tilbake..

det har skjedd så mye..

og så lite..

rart..

kommer oppdatering snart..

Poppie blomstrer..

Poppie lever!

Demon my love

Han ødelegger meg sier hun.. mens hun ikke ser forbi det psykotiske monsteret.. og inn i sjelen sin. Hvor et monster lurer, styggere enn han noen gang kan bli.

Han ser meg ikke sier hun.. mens hennes egne øyne går glipp av detaljene.. og tvinger sykdommen videre, så den kan slå rot og blomstre.. så den kan bli giftig og råtne.. på innsiden.

Det heter seg ikke lenger at han stjal hjertet hennes,.. like mye som det heter.. at hun gav det bort.. til den forlokkende ondskapen.. som alltid var hennes hjerte nærmest.

For det er et faktum!

Det er et faktum at hun er avhengig av begjæret, like fullt som han er av alt dopet han fortærer.

For det er gjennom han hun føler at hun lever.. når han ruser seg til de sanseløses grenser, og endelig hjelpesløs faller sammen.. og sier at han trenger.. henne!

Ja det er da hun lever..

Da gjør hun det hun kan best.. hun ser på han og rører ved han.. innerst der hvor skammen hans bor.. uten et ord.. men som trøsten til en mor.. omfavner hun alt han er, selv demonen som føles som en hær, når hun kriger mot den.

Demonen er den hun elsker mest.. det er den hun kjenner best.. og vet at hennes eget indre rommer en demon større, sterkere, giftigere.. en som vinner kriger listigere.

Det er den som vekker henne til livet hun ikke lenger kan kjenne.. bare i disse blaffene av lidelse.. er hun et menneske, en kvinne.. og de snakker om henne..

Sier hun er vill og gal.. og vakker som en løvinne.

Begjæret.. leker med henne.. med mannen som lider en skjebne.. værre enn den han tror han gir henne.. og hun er maktesløs og skjødesløs, når hun elsker.. til de sanseløses grenser..

Helvetes anonymitet!

...som jeg ikke får ha i fred.

Og helvetes internett.. som man blir funnet på!

Jeg håper at jeg snart begynner å venne meg til å være et anonymt vesen, som forstår hvor viktig det er å verne om privatlivet mitt... eller at mennesker forstår at jeg er livredd for at mannen min skal finne meg, og slutter å droppe små spor som leder til meg... eller nei vent...

Jeg håper at jeg en dag kan få slippe å leve sånn..

And she moves...

Jeg la merke til dette bildet etter at jeg la inn togreisen min sist.. graffiti som snakker til meg, ser ut til å forfølge meg :o) Jeg flyttet til mitt nye hjem den dagen..

Så nå sitter jeg her.. med et halvt flyttelass som forhåpentligvis er på vei tilbake til Oslo snart. Jeg holder på å vaske mannen min ut av livet mitt. Lider meg gjennom hvert plagg, hver sekk jeg går gjennom.. og puster dypt!

Det er like rart som naturlig, like vondt som vakkert, å skulle skille seg fra et menneske man har delt så mye liv og død med. Han har vært hele livet mitt.. luften jeg pustet inn. Han var viktigere enn luften jeg pustet inn.. nå er det over hvert øyeblikk.

Jeg er igjen dødsens redd..

En togreise

Waiting

Groove

Sweet nature

Urban in the country

The End

Summerbreeze, life of ease

Jeg surfer rundt i forum og nettsamfunn, leser om reisemål og sommerhilsner.. Folk som jobber.. forteller om sommeravslutninger og ferieavvikling (jeg vet ikke engang hvordan det skrives.. skrives det sånn?) Nå er jeg i en ny verden jeg ikke husker igjen..

Jeg har ikke hatt"ferie" på årevis.. jeg har knapt visst at sommeren har vært her de siste årene.. Og i år.... har jeg 1000 ting å ordne.. men i år har jeg i det minste fått en ferie-invitasjon.. Jeg kommer sikkert ikke til å reise, pga disse 1000 tingene som må på plass i det nye livet mitt.. men noen spurte.. og det gjorde meg glad!

Det ser ut som jeg får meg et sted å bo nå, så planen er å isolere seg litt. Dette blir isolasjon av den gode sorten. Jeg skal lage en oase av mitt nye bo.. hvor jeg kan be og meditere, skrive texter, kokkelere på bare mitt kjøkken.. med bare mine krydder, og bare mine kjeler. Jeg skal begynne å trene og gå turer i nærmiljøet.. kanskje jeg finner en egen liten strand, hvor jeg kan dyppe stumpen min til og med...

Sommer skal det bli, med eller uten sol.. det er greit.. alt er egentlig greit nå. Jeg har kjøpt en hengestol, nå håper jeg bare jeg finner et sted i taket jeg kan henge den opp. Ellers gleder jeg meg veldig til å se igjen nevøen min. Han kommer alltid hjem fra ferien hos mamma, dobbelt så stor som når han dro.. denne sommeren blir han hele 13 år.. og jeg føler meg nesten sånn som han nå.. så mange nye greier som skjer, og ikke minst venter... en dør stenges, mens en ny åpner seg. Det er spennende å leve når man er 13 år! Jeg lover! :oD

God sommer alle sammen!
"Praktiser" takknemlighet, hver dag er en gave!

Medavhengigheten

Jeg tenkte jeg skulle legge inn litt god opplysning skrevet av andre, siden jeg ikke har blogget så mye om det selv enda.. jeg må komme litt lenger på vei, før jeg kan klare det..

"Kan hun ikke bare gå" er det mange som sier.. her ser dere hvorfor hun ikke "bare" kan det!

Hmm.. skeptisk

Jeg begynner å bli lei av leilighet-jakt.. enda den sikkert bare, akkurat har begynt..

Jeg er lei av å være et "samfunnets utskudd", som må forklare seg idet man blir nødt til å spørre hvordan utleier stiller seg til sosial-garanti. Der står jeg i all min prakt, med nymalt ansikt og ordforrådet i orden.. men det hjelper ingenting.

Jeg er ikke en attraktiv leieboer!

Be inspired

Jeg er ikke inspirert sier jeg, jeg klarer ikke skrive.. Så kommer plutselig en engel og sier et ord, sender en sang, en beat, en melodi.. og redder meg fra min egen sperre. Jeg har oppdaget en ny måte å skrive på.. en måte jeg ikke engang har tord å håpe på at jeg mestrer.. men jeg gjør det :o) Det føles som et lite mirakel.. og det bobler over i hele meg av ny energi!

Jeg tror det er aller første gang jeg virkelig føler at jeg skaper.. uten å stjele av andres tanker.. Det er deilig å kjenne på..

Say it to yourself:

I AM somebody :o)

Du vet aldri hva som lusker i dypet av deg selv!

Bliss

O boy O boy it's good to be alive!

Coffee and such..

Noen dager skulle jeg ønske at det ikke regnet, at jeg ikke bladde i gamle bilder, at jeg hadde økonomien min i orden og kunne velge og vrake i boligmarkedet.. noen dager skulle jeg ønske helgen varte evig, og jeg alltid hadde noen å drikke tyrkisk kaffe sammen med...

Mmm.. tyrkisk kaffe.. jeg savner søstrene mine.. og byen min... nevøene mine, som kommer til å glemme hvem tante er.. mamma'n min!

Jeg savner mitt eget sted.. mine gardiner, min seng, min kunst.. mine varme kaffekopper jeg serverer til mine gjester.

Kos dere med en tutorial på turkish coffee-making, mens dere venter på invitasjon fra meg..

My sweet, crushed angel

You have not danced so badly, my dear,
Trying to hold hands with the Beautiful One.
You have waltzed with great style,
My sweet, crushed angel,
To have ever neared God's heart at all.
Our Partner is notoriously difficult to follow,
And even His best musicians are not always easy To hear.
So what if the music has stopped for a while.
So what If the price of admission to the Divine Is out of reach tonight.
So what, my dear, If you do not have the ante to gamble for Real Love.
The mind and the body are famous
For holding the heart ransom,
But Hafiz knows the Beloved's eternal habits.
Have patience,
For He will not be able to resist your longing
For Long.
You have not danced so badly, my dear,
Trying to kiss the Beautiful One.
You have actually waltzed with tremendous style,
O my sweet,
O my sweet crushed angel.

-- Hafiz

Nestensprekk

Jeg har lyst til å ringe han, skrive til han, se han.. fortelle han at alt skal bli bra, og at jeg er stolt av han... bli holdt.. bare en gang...

Jeg har ikke lyst til å reise hjem, for å pakke ned, vaske og flytte ut.. av livet hans..

Jeg vil ikke skille meg!!

(Det går snart over)

And then breeeeeeath..

Er det mulig å føle sånn smerte, og like etterpå klare å puste igjen.. leve igjen.. tenke, høre, se?

Rutsjebaner er best om sommeren :oD

Og jeg klarer ikke skrive nå, for hodet dundrer høyere enn Kanye West sin: Addiction!

...

det føles som om jeg dør nå...

Et punkt i bevisstheten..

The beginning, not the end

Kan en kjærlighet som føltes så sterk.. virkelig ha vært så... ikkeno?

Har vi tilbrakt så mange år av livet vårt, i troen på noe som aldri kunne bli?

Hva skjedde sier jeg mens jeg vrenger sjelen min frem og tilbake, for å finne de siste svarene.

Hvor var jeg roper jeg, til alle mennesker som en gang kjente.. en liten jente.. som lignet så veldig på meg..

Jeg sier jeg har ikke savn.. jeg har ikke smerte, men hjerte danser etter krefter større enn deg, enn meg, enn selve livet.. dette er selve livet.. dette er selve livet.

Hvor jeg kan kjenne at dypet mitt skriker.. etter rettferdigheten som aldri skjedde, etter kjærligheten jeg, du, alle fortjente.. etter en tilværelse laget av tro, håp og sinnsro.. etter tryggheten jeg ikke kjente..

Dette er selve livet.. hvor sinnet ikke er skyggelagt av: hvis, om, dersom.. hvor tankene kan leke ubegrenset av frykten selv.. som satte slaveriet i gang, og tok oss som gissel i vår egen uvirkelighet.

Jeg tar meg selv i å lengte etter uroen. etter kaoset du og jeg delte.. det var vårt alene, og ingen kunne røre det. Det var vi to sammen, og ingen kunne bryte det. Det var kjærligheten vi følte, og ingenting var sterkere.. helt til.. ønsket etter ekte nærhet ble større.

Ekte nærhet er ikke å utslette seg selv for den andre, ikke behovet for å eie hverandre.. ikke trangen til å kvele enhver impuls den andre måtte uttrykke.

Ekte nærhet er ærlighet mot selvet..

Jeg ønsket mer enn noe å være nær deg.. og innser nå som jeg har reist, at jeg aldri har vært nærere..

Jeg forlot deg ikke av svik, hat eller bitterhet.. jeg forlot deg av kjærlighet.. vit at jeg forlot deg av kjærlighet.. Først nå tilbyr jeg deg nærhet, først nå kjærlighet, ærlighet, mulighet.. Du kan bli du nå.. alt det vidunderlige du er.. hvis du velger det.. hvis jeg velger det.. hvis vi velger liv fremfor alt det sykdommen gjør..

... kan vi begge føle at det er nå det begynner.. og ikke at vi dør..

Nytelses-skolen del 2

Poppie har plukka poppies :oD

Også har hun spist salat... :op

Nytelses-skolen

Jeg har vært temmelig matt i noen dager nå..

Jeg tror jeg plukker opp tråden igjen herifra jeg.

Var på stranden her om dagen... for første gang på 7 år tror jeg det er nå. Det er litt lang tid å være i dvale er det ikke? Og jeg spør meg selv igjen: hvor var jeg, hva drev jeg med i alle disse årene?

Det har alltid vært en tid hvor jeg var en kunstner i livsnytelse.. hva skjedde så plutselig.. at jeg heller valgte å bli hos denne mannen som aldri feiret lykke av noe slag, som aldri følte lykke av noe slag.. bortsett fra de små blaffene han fikk av doprus og kjærlighetsrus.. gleden han kunne kjenne når han stjal naboens roser til meg(ja det hadde ikke vært det samme for han om han kjøpte de). Hva skjedde så plutselig, at jeg heller valgte å leve med, at hver bursdag var et svik og en skuffelse.. at hver vår, ble ønsket om sol og hav, svakere, mørkere til slutt.. nesten utslettet? En veldig kjær søster sa det hørtes ut, som jeg hadde sonet en lang dom.. og her står jeg nå.. "med posen i handa" utenfor fengselsmuren. Ikke helt rustet for livet riktig enda, redd for det ukjente, snart bostedsløs, fattig.. men jeg kan kjenne vinden som kjærlig stryker meg over ansiktet, og forteller meg at jeg lever.

Jeg plukket liljekonvaller på stien ned til stranden, jeg plasket med føttene mine i vannkanten, jeg plukket skjell.. ja jeg hadde til og med en mobiltelefon jeg kunne ta bilder av fangsten min med.. jeg har dere jeg kan dele det med..

Jeg er rikere enn de fleste.

Takk for at dere er her..

Shisha-evening

Jeg har vært på ferie, og det kjenner jeg veldig godt på kroppen min i dag!

Hverdagen er tilbake og minner meg på alle: should have, would have, could have.. men det er greit.. det er godt å kjenne på kroppen at jeg for en gangs skyld, har vært nettopp det: PÅ FERIE! Jeg har faktisk koblet ut, og latt tankene hvile.. mens jeg har kost meg! Det er utrolig.. og ukjent.. og alldeles vidunderlig. Hva er det jeg har holdt på med, hvor er det jeg har vært disse årene??

Jeg legger til et litt dårlig bilde av min herlige 17.mai-feiring. Middag ute med en hjertegod søster, senere på kvelden.. madrasser og puter på gulvet, arabisk musikk, sweets, fruits og veldig godt selskap.. mens det boblet i vei i vann-pipa, som spredte duft av en verden langt, langt borte. Kan det bli bedre egentlig?

Vi var skjønt enige, dette blir gjerne vår nye 17.mai-tradisjon.. og vi skal feire den mye oftere enn en gang i året ;o)

Chinaman says

Det kinesiske ordet for krise, skrives med to penselstrøk. (Står det i Mot til å forandre.. jeg fant tegnet, og ser ikke helt at det bare er to penselstrøk men ok..) Den ene streken står for fare, den andre for mulighet.

Jeg var så dum at jeg googlet det for å finne et bilde. Og fant desverre en post i et forum, av et menneske som hadde funnet ut, at tegnet riktignok betyr fare og endring/mulighet.. men det betyr altså endring i faren, slik at man får en krise, og ikke mulighet for nye ting!

Ja jeg vet.. jeg drepte litt romantikken rundt det nå.. men jeg vet det faktisk er en gang sånn, at man må nå sin bunn for å komme seg opp igjen i revidert og forbedret utgave.. Det er vel bare opp til oss selv kanskje, om vi skal se på det som en mulighet eller ikke..

Hipp hipp horaaaaaaaaaaaaaaa!

Mens alle hjerter gleder seg, har jeg emigrert og reist på landet igjen.. Jeg har prøvd å mane frem denne 17.mai-følelsen jeg hadde som barn.. eller.. som jeg trodde jeg hadde som barn.. jeg kan egentlig ikke huske at jeg noen gang har gledet meg til denne dagen, hvertfall ikke som andre barn gjorde.

Så i dag har jeg fått låne en bok som heter "Hvor er hjemme".. den handler visst om hva det betyr å vokse opp i flere kulturer. Og sånne som meg har visst en betegnelse også: Third Culture Kids!

Nå er jeg spent på om Setesdalsburkaen egentlig er en realitet, og at det er fult mulig for meg å være akkurat den jeg er, og den jeg har lyst til å være.. Jeg har alltid hatt en mistanke om det, men sluttet å stole på meg selv etter eller annet sted på veien..

Gratulerer med dagen alle!

Måtte noen ta en liten tur i mitt kjære Karl Johan for meg, og hilse Kampen Janitsjar på Stortorgets Gjestgiveri fra meg.. ingen 17. mai uten! Ha en kjempefin dag!

Take it back man!

Er det mulig å oppdage to nye favoritt-ting på så kort tid? Jeg skulle legge inn et lydklipp med et nytt dikt av min favoritt-poet.. men det ble denne nyoppdagede sangen i steden.. ja jeg gråt litt i går natt.. endelig!

Insomnia

Det er faen så kjedelig å sove alene!

Ingen å stjele dyna fra, ingen å dytte ut av senga(men bli tilgitt fordi jeg sover så søtt), ingen som kysser meg i nakken og på ryggen for at jeg skal våkne.. og definitivt ingen som serverer kaffe på senga! Huff.. jeg dresserte han godt han stakkars mannen min.. Hvem sa at jeg var en søt, lydig kone som aldri sa et pip?? Jeg var ingen av delene.. men jeg var begge deler. Vi var bare ikke et A4 ektepar kan man si.. men igjen.. hvem er det egentlig?

Min mann har vært en slave, som gjorde alt han kunne for å se meg lykkelig.. bortsett fra den ene tingen han burde ha gjort. Fra å komme fra et hjem hvor mor og søstre har danset etter hans kommando, til å måtte lære seg å lage frokost, middag, kvelds.. vaske tøy, gulv, sin kones rygg.. og servere kaffe med et smil om morgenen.. har vært en festlig reise å se på, for de som kjenner han. Jeg føler bare på sorgen jeg har hatt, hver gang det gikk opp for meg at han måtte lære enda en ting.. og at jeg tok på meg oppgaven å "oppdra" en voksen mann. Det kan ikke bli vakkert det.. hvertfall ikke når han er rusavhengig, og jeg er en medavhengig som kontrollerer, og manipulerer like mye som han gjør, for å få viljen min.. for å få dopet mitt!

Jeg skulle lære han alt jeg.. hvordan man blir en god ektemann, far, bror, sønn, svigersønn, svoger, nabo og samfunnsnyttig borger! Sånn at jeg senere kunne lene meg tilbake og nyte rusen av å ha en vellykket ektemann.

Er ikke så rart jeg er søvnløs kanskje.. man sover dårlig med dårlig samvittighet!

I'm addicted to that crouching tiger hidden dragon-shit!

Den farligste og mest ødeleggende rusen jeg noen gang har misbrukt.. den som er akseptert.. den man faktisk blir oppmuntret til. Ååå.. han er så vakker sier jeg(med min forskrudde hjerne, som ikke vet sitt eget eller andres beste) Ååå.. sier andre, mens de trampeklapper meg inn i den neste ødeleggende rusopplevelsen, til og med før jeg har fått landa fra den forrige.. Opium eller kjærlighet.. det er samme sak.. men mennesker vet ikke! Det er farlig det!

Han som er vakker.. er vakker.. men det finnes ingenting vakkert ved mitt evigvarende mønster(eller monster om du vil).

How eloquent and soft you remind me.. that love has it's forms and reasons..

Thank you.. today I love you even more.

Passe seg..

Jeg sliter litt i dag.. Jeg hadde bestemt meg for at denne nye bloggen min, skulle bli mitt fristed. Jeg skulle skrive helt usensurert og ærlig, om min sykdom og min fantastiske vekst ut av den.. til et nytt og fritt liv. Jeg tror det er for tidlig enda.. jeg er ikke så modig enda. For frykten som har styrt meg et helt liv, slipper ikke taket så lett.. hjernen min forteller at jeg må "passe meg", paranoiaen er så tydelig at jeg kan nesten ta på den, og forme en snøball av den nå.

Det er vondt å være redd.. å hele tiden være på vakt. Kanskje mannen min finner den nye bloggen min. Kanskje han leser veksten min, og mister det fantastiske bildet han har hatt av meg.. kanskje han begynner å hate meg. Jeg vil ikke det.. jeg vil ikke være hatet!

Alt det her.. kommer kanskje av at det er det første han har sagt, hver gang jeg har satt en grense for å passe på meg selv.. han har gjort et forsøk på å skjerme seg selv for smerte, med å gjøre meg utrygg.. med å kalle meg stygge ting. Han prøvde virkelig å overbevise seg selv noen ganger.. om at han hater meg, og at jeg er noe forkastelig.. sånn at det skulle bli lettere for han å gå. Den eneste han tydligvis overbeviste var meg.. Æsj det har jeg ikke tenkt på før nå.. ikke sånn på onkli..

Æsj det var ekkelt å tenke på.. jeg tror jeg takker for i dag jeg...

Shikkelakke shikkelakke...

Jeg skulle egentlig blogge om dette her om dagen, men andre tanker kom i veien.. nå får dere vite at dette ikke er en ukjent ting hos meg..

Første natten min på krisesenter var natt til første mai.. var det ikke..?

Hvertfall hadde jeg helt glemt at 1.mai er noe vi feirer i det hele tatt. Det er sånt som skjer når man lever i kaos, og har hodet i r..pa! 17. mai eller julaften.. samma det.. min eneste tanke disse årene har vært: Bare han også ikke finner ut at han skal feire med russen!

Russen har varmet opp siden skoleåret startet på høsten en gang, og nå er det klart for den store 17 dager lange festen. Jeg gikk ut for å røyke en gang i natten, og hørte at det var party på gang i nabohuset.. trodde jeg. Jeg tenkte hmm... hvem f... er det som fester på en tirsdag a??

Akkurat sånn var det ifjor også.. eller var det for ifjor? Hehe..

Jeg gikk ut 1.mai, for jeg hadde viktige ting å ordne på et kontor.. :o) Ikke la jeg merke til at det nesten ikke var mennesker å se i gatene, eller at bussavgangene var skjeldnere enn vanlig.. jeg la ut på vandring og hadde et svare strev med å finne dette kontoret jeg skulle på. Byttet buss og trikk, og kom endelig frem.. til en lukket dør! I alle dager tenkte jeg, streiker de? De stenger da ikke enda.. klokken er ikke så mange? Jeg går over gaten igjen, og får fyr av et par russejenter som sitter på kafé.. jeg slår av en prat med de, og sier de må passe godt på seg selv i russetiden, og skjønner fremdeles ingenting hehe.. Lettere skuffet vender jeg snuten hjemover, og så på trikken går det opp for meg! Haha.. så fornuftig jeg var der jeg stod.. klin gærne dama, og fortalte russejentene at de må være forsiktige og passe på..

Du er ikke helt god når du glemmer dag og dato.. og nesten hvilken årstid det er asså!

Men det går fremover da hehe.. neste år inshaAllah, er det ingen som skal overraske meg!

Dagens påminnelse.. og anbefaling

Veien tilbake til sunnhet, er et fantastisk begrep. Det innebærer at jeg får noe tilbake. I dag vil jeg forsøke å huske at dette noe, er meg selv.

"Et menneske som finner seg selv.. har en bopel som kan brukes resten av livet."

James Michener

Utdrag av "Mot til å forandre" En dag om gangen i Al-Anon 2, kan bestilles i linken her: http://www.al-anon.no/

Deretter leses en side hver morgen, i selskap av kaffe og stearinlys, etterfulgt av refleksjon og loggføring ;o) det redder livet mitt om dagen hvertfall.. en dag av gangen!

Velsignelser

Jeg har i løpet av min måneds lange flukt fra kaoset, oppdaget ting jeg ikke visste jeg hadde i livet mitt.. mennesker, hjelpere, redskaper, styrke.. Alt dette har vært rett foran nesen min hele tiden, det er bare jeg som ikke har hatt tid til å se, høre, tenke, føle.

Etter bare noen dager på landet, kunne jeg merke hvordan jeg pustet annerledes. Det var akkurat som å gjøre alt mulig, for aller første gang. Det å høre og se, med disse overnaturlige nye kreftene, var noe jeg hele tiden har snakket om med han.. eller... til han! Kan du ikke kjenne våren når den kommer, pleide jeg å si.. kjenne lukten av nyklippet gress, varmen fra solen.

Han syntes jeg var rar.. jeg var og det. Nå som jeg har avslørt, at jeg selv ikke har følt, sett og hørt våren komme, forstår jeg hvorfor han ikke ble overbevist.

Pete Doherty turning to Islam in jail

Troubled rocker Pete Doherty has reportedly turned to Islam after being imprisoned in London's Wormwood Scrubs jail.
Doherty asked for a translation of the Quran and is now "lapping it up", reports thesun.co.uk.

One of Doherty's friends said: "He's been reading the Quran since he went into segregation. He's got a lot of Muslim friends and they've been on at him for ages to study it. Now he's on his own and he's got time on his hands to study it.

"I'm surprised how much it has calmed him down as he was very on the edge inside. He definitely seems more chilled. He's lapping it up and really interested in it. I think it's helping him in there."

Doherty has been having a difficult time since his 14-week sentence began for violating probation by taking drugs.

InshaAllah :)

Kvinne i krise med tøfler av gull

Jeg har kjøpt meg nye sko i dag.. de blinker så fint i solen.

Hele veien frem til krisesenteret blinket det i paljetter, og minnet meg på en tid som kan komme.

Jeg følte meg rar når jeg kom frem.. med min solbrune hud, som har gitt meg litt friskhet tilbake. Med et flyttelass som bestod av lerret og oljemaling, poser med nyinnkjøpte ting jeg hadde lyst på, glitrende tøfler og laptop og iPod, i den lekre bagen jeg kjøpte når jeg planla flukten.. jeg følte meg beklemt. Jeg så ikke ut som en kvinne i krise.. men det er jeg.. kvinner med laptop er også i krise!

Det var uunngåelig.. denne dagen måtte komme. Min rusavhengige mann og jeg kan ikke være mer.. vi kan elske hverandre herifra til evigheten, men vi kan ikke være mer. Vi kan drømme om bedre dager, og et liv i kjærlighet og trygghet, men vi kan ikke være mer.. ikke nå, kanskje aldri.. men det er en tanke jeg ikke tør å tenke helt ut enda. Jeg ser for meg hvordan vi møtes om et par år.. på date, litt sjenerte.. mens vi blir kjent med hverandre på nytt igjen. Vi snakker om den fantastiske ferden vi har hatt til tilfriskning, og deler latter og tårer. Vi forstår hverandre.. og vi finner ut, at vi passer like godt sammen friske.. som vi gjorde når vi var syke. Det er drømmen jeg bærer nå.. selv om jeg ikke har fortalt han det. Jeg har tatt det sunneste og vondeste valget jeg noen gang har måttet ta.. jeg har fjernet meg fra smerten.

I 3 lange uker, har jeg pint meg gjennom de hjerteskjærende meldingene han har sendt meg.. hvor han skriver at han savner meg, og ikke klarer å leve uten meg.. at han vil dø hvis jeg ikke svarer han.. at han skal gjøre alt hva jeg ber han om... bare gi et livstegn sier han.. og jeg gråter og vrenger meg i smerte sammen med han, milevis unna men rett ved siden av. Mens filmen av det vakre ansiktet hans, spilles om og om igjen i hodet mitt.. filmen av de gode dagene.. De dårlige er fullstendig fortrengt på dette tidspunktet. Nå ville vært en lur tid å skrive om de også, men jeg tror jeg skal legge meg med gode minner i kveld, istedenfor dårlige.. jeg tror jeg skal prøve å sette filmen på pause egentlig, for jeg har ikke godt av å se han for meg i det hele tatt akkurat nå.

Jeg har fått et nytt rom jeg skal venne meg til.. nytt hus, nye mennesker... jeg er redd, og jeg føler meg slettes ikke trygg i et hus jeg burde føle meg trygg i.. det er en rar følelse, og sykdommen min blir plutselig veldig tydelig.

"Jeg ville følt meg tryggere i armene på min rusavhengige, utilregnelige mann."

Sånn er det med noen kvinner i gulltøfler.. vi er syke og fanget i et mønster. Vi trenger ro for å huske hvem vi er og hva vi virkelig trenger.. vi trenger hjelp for å kunne klare å skille på hva som er sunt for oss og ikke. La oss håpe at karusellen jeg har sittet på for lenge stopper, og jeg kan plukke opp tankene jeg ikke har evnet å samle i løpet av et liv. La oss håpe at det venter et liv i andre enden for meg.. jeg vil så veldig gjerne oppleve hvordan det føles å ha et.