Kvinne i krise med tøfler av gull

Jeg har kjøpt meg nye sko i dag.. de blinker så fint i solen.

Hele veien frem til krisesenteret blinket det i paljetter, og minnet meg på en tid som kan komme.

Jeg følte meg rar når jeg kom frem.. med min solbrune hud, som har gitt meg litt friskhet tilbake. Med et flyttelass som bestod av lerret og oljemaling, poser med nyinnkjøpte ting jeg hadde lyst på, glitrende tøfler og laptop og iPod, i den lekre bagen jeg kjøpte når jeg planla flukten.. jeg følte meg beklemt. Jeg så ikke ut som en kvinne i krise.. men det er jeg.. kvinner med laptop er også i krise!

Det var uunngåelig.. denne dagen måtte komme. Min rusavhengige mann og jeg kan ikke være mer.. vi kan elske hverandre herifra til evigheten, men vi kan ikke være mer. Vi kan drømme om bedre dager, og et liv i kjærlighet og trygghet, men vi kan ikke være mer.. ikke nå, kanskje aldri.. men det er en tanke jeg ikke tør å tenke helt ut enda. Jeg ser for meg hvordan vi møtes om et par år.. på date, litt sjenerte.. mens vi blir kjent med hverandre på nytt igjen. Vi snakker om den fantastiske ferden vi har hatt til tilfriskning, og deler latter og tårer. Vi forstår hverandre.. og vi finner ut, at vi passer like godt sammen friske.. som vi gjorde når vi var syke. Det er drømmen jeg bærer nå.. selv om jeg ikke har fortalt han det. Jeg har tatt det sunneste og vondeste valget jeg noen gang har måttet ta.. jeg har fjernet meg fra smerten.

I 3 lange uker, har jeg pint meg gjennom de hjerteskjærende meldingene han har sendt meg.. hvor han skriver at han savner meg, og ikke klarer å leve uten meg.. at han vil dø hvis jeg ikke svarer han.. at han skal gjøre alt hva jeg ber han om... bare gi et livstegn sier han.. og jeg gråter og vrenger meg i smerte sammen med han, milevis unna men rett ved siden av. Mens filmen av det vakre ansiktet hans, spilles om og om igjen i hodet mitt.. filmen av de gode dagene.. De dårlige er fullstendig fortrengt på dette tidspunktet. Nå ville vært en lur tid å skrive om de også, men jeg tror jeg skal legge meg med gode minner i kveld, istedenfor dårlige.. jeg tror jeg skal prøve å sette filmen på pause egentlig, for jeg har ikke godt av å se han for meg i det hele tatt akkurat nå.

Jeg har fått et nytt rom jeg skal venne meg til.. nytt hus, nye mennesker... jeg er redd, og jeg føler meg slettes ikke trygg i et hus jeg burde føle meg trygg i.. det er en rar følelse, og sykdommen min blir plutselig veldig tydelig.

"Jeg ville følt meg tryggere i armene på min rusavhengige, utilregnelige mann."

Sånn er det med noen kvinner i gulltøfler.. vi er syke og fanget i et mønster. Vi trenger ro for å huske hvem vi er og hva vi virkelig trenger.. vi trenger hjelp for å kunne klare å skille på hva som er sunt for oss og ikke. La oss håpe at karusellen jeg har sittet på for lenge stopper, og jeg kan plukke opp tankene jeg ikke har evnet å samle i løpet av et liv. La oss håpe at det venter et liv i andre enden for meg.. jeg vil så veldig gjerne oppleve hvordan det føles å ha et.