The beginning, not the end

Kan en kjærlighet som føltes så sterk.. virkelig ha vært så... ikkeno?

Har vi tilbrakt så mange år av livet vårt, i troen på noe som aldri kunne bli?

Hva skjedde sier jeg mens jeg vrenger sjelen min frem og tilbake, for å finne de siste svarene.

Hvor var jeg roper jeg, til alle mennesker som en gang kjente.. en liten jente.. som lignet så veldig på meg..

Jeg sier jeg har ikke savn.. jeg har ikke smerte, men hjerte danser etter krefter større enn deg, enn meg, enn selve livet.. dette er selve livet.. dette er selve livet.

Hvor jeg kan kjenne at dypet mitt skriker.. etter rettferdigheten som aldri skjedde, etter kjærligheten jeg, du, alle fortjente.. etter en tilværelse laget av tro, håp og sinnsro.. etter tryggheten jeg ikke kjente..

Dette er selve livet.. hvor sinnet ikke er skyggelagt av: hvis, om, dersom.. hvor tankene kan leke ubegrenset av frykten selv.. som satte slaveriet i gang, og tok oss som gissel i vår egen uvirkelighet.

Jeg tar meg selv i å lengte etter uroen. etter kaoset du og jeg delte.. det var vårt alene, og ingen kunne røre det. Det var vi to sammen, og ingen kunne bryte det. Det var kjærligheten vi følte, og ingenting var sterkere.. helt til.. ønsket etter ekte nærhet ble større.

Ekte nærhet er ikke å utslette seg selv for den andre, ikke behovet for å eie hverandre.. ikke trangen til å kvele enhver impuls den andre måtte uttrykke.

Ekte nærhet er ærlighet mot selvet..

Jeg ønsket mer enn noe å være nær deg.. og innser nå som jeg har reist, at jeg aldri har vært nærere..

Jeg forlot deg ikke av svik, hat eller bitterhet.. jeg forlot deg av kjærlighet.. vit at jeg forlot deg av kjærlighet.. Først nå tilbyr jeg deg nærhet, først nå kjærlighet, ærlighet, mulighet.. Du kan bli du nå.. alt det vidunderlige du er.. hvis du velger det.. hvis jeg velger det.. hvis vi velger liv fremfor alt det sykdommen gjør..

... kan vi begge føle at det er nå det begynner.. og ikke at vi dør..