Han ødelegger meg sier hun.. mens hun ikke ser forbi det psykotiske monsteret.. og inn i sjelen sin. Hvor et monster lurer, styggere enn han noen gang kan bli.
Han ser meg ikke sier hun.. mens hennes egne øyne går glipp av detaljene.. og tvinger sykdommen videre, så den kan slå rot og blomstre.. så den kan bli giftig og råtne.. på innsiden.
Det heter seg ikke lenger at han stjal hjertet hennes,.. like mye som det heter.. at hun gav det bort.. til den forlokkende ondskapen.. som alltid var hennes hjerte nærmest.
For det er et faktum!
Det er et faktum at hun er avhengig av begjæret, like fullt som han er av alt dopet han fortærer.
For det er gjennom han hun føler at hun lever.. når han ruser seg til de sanseløses grenser, og endelig hjelpesløs faller sammen.. og sier at han trenger.. henne!
Ja det er da hun lever..
Da gjør hun det hun kan best.. hun ser på han og rører ved han.. innerst der hvor skammen hans bor.. uten et ord.. men som trøsten til en mor.. omfavner hun alt han er, selv demonen som føles som en hær, når hun kriger mot den.
Demonen er den hun elsker mest.. det er den hun kjenner best.. og vet at hennes eget indre rommer en demon større, sterkere, giftigere.. en som vinner kriger listigere.
Det er den som vekker henne til livet hun ikke lenger kan kjenne.. bare i disse blaffene av lidelse.. er hun et menneske, en kvinne.. og de snakker om henne..
Sier hun er vill og gal.. og vakker som en løvinne.
Begjæret.. leker med henne.. med mannen som lider en skjebne.. værre enn den han tror han gir henne.. og hun er maktesløs og skjødesløs, når hun elsker.. til de sanseløses grenser..
